SEANTI.BLOGG.NO

Alt er ikke en dans på roser



For å være helt ærlig så føler jeg ikke for å beklage mitt plutselige fravær igjen. Det skjer så mye rundt meg for tiden, og jeg trenger ro for å sortere tanker og følelser. Av og til føler jeg for å skrive noen ord. Andre ganger vil jeg bare grave meg selv ned i senga og ikke måtte gjøre noe. 
Til tider skulle jeg bare ønske jeg var 13 år igjen. Ingen bekymringer. Og trengte ikke tenke på andre enn meg selv. Jeg vil så gjerne gjøre de rette valgene, for både meg og MJ. Jeg vil ta sjanser, men er redd for at det ikke skal funke som jeg hadde håpet på.. Jeg vil trives. Både i mitt eget skinn og med alt rundt meg. Jeg vil at MJ skal trives. At vi har de rette menneskene rundt oss. At vi er på rett plass. At vi er hjemme.
Blæh.. 

Når du blir mamma...

Hei dere! Beklager at jeg plutselig har forsvunnet fra bloggen. Har bare hatt så ufattelig mye å gjøre de siste dagene, og når det endelig blir kveld så sovner jeg rett etter at MJ er lagt. 
Nå derimot har jeg litt fritid, ungen sover og vaskemaskinen bråker i naborommet. Så jeg tenkte jeg kunne hive inn ett "når du blir mamma så..." innlegg.. 
Veeel, here we go! 



Når du blir mamma så.... 
... Lærer du å multitaske på ett nytt nivå. Sulten? Skriker ungen? Koker flaskene over? Null problem, det fikser du lett.
... Hører du barnet hoste gjennom fire vegger, to dører, en tv og en oppvaskmaskin som absolutt ikke er stillegående. 
... Lærer du å stenge ut "unødvendige" lyder. Det er endelig natt, barnet sover og du er på god tur til drømmeland selv. Ungen sover urolig, grynter litt, makker, naboen i andre etg. tramper- men du hører det ikke.
... Får du andre prioriteringer. Barnefri? Da er en fest det siste som frister. Søvn, rydding og vasking av gulv er øverst her i hvertfall. 
... Er spotifylista di fylt med Dyrene i Afrika, Kaptein Sabeltann, Pippi, og andre barnesanger. 
... Prioriterer du å bade ungen, før du selv i det hele tatt tenker tanken på å dusje selv. 
... Går du gjerne i den samme buksa i en uke, uten å skamme deg. Så lenge ungen har rene klær på seg så er du fornøyd. 
... Lærer du å sove på de merkeligste måter. Her i gården tar MJ hele senga, og jeg ender gjerne opp med å balansere på kanten, enten med barræva hengende ut eller en fot i gulvet for å holde balansen gjennom kvelden
... Bytter du gjerne vennekrets. Du har ikke de samme interessene som din "gamle" vennegjeng har, og ender fort opp med å være med andre småbarnsmødre. 
... Får du ett nytt syn på livet! 

Tror du jeg er dum?

Hei flotte dere! 
Nå er middagen slukt, MJ sover sin siste lur for dagen og jeg hadde endelig mulighet til å sette meg ned foran pc'en. I dag fikk jeg kavet meg opp til bygda (jepp, bor dessverre ikke i noe by!) og fikk endelig gjort alt jeg har drøyd hele uka. Hentet noen pakker på posten, åpnet pakkene jeg hadde fått i går og ellers har jeg bare testet alle produktene jeg har fått. 
Har dere forresten lyst til å se mine new in's? Har fått en del i det siste, og venter fremdeles på noen godsaker! Tenker jeg venter til alle pakkene har kommet fram, så alt havner i samme innlegget. 

Og nå har jeg bare tenkt å ta noe opp med dere. Er flere som har reagert på at jeg ikke godkjenner kommentarene deres, og dette har jeg tenkt å avklare. Jeg tar imot kritikk, så lenge dere klarer å holde dere saklige og direkte. Så lenge dere skjuler dere bak "Anonym" og avslutter kommentaren med "jævla hore" eller noe liknende- så er det jo selvsagt at jeg ikke godkjenner det. 
Har dere kritikk, så ser jeg helst fram til at det står ett navn og kommentaren avsluttes på andre måter. 
Og ja, en ting til. Jeg ser alle IP-adresser, og det er ihvertfall én som har bæsja litt på leggen. Det hjelper ikke å komme ut med navn, mail og kanskje bloggen, være såå snill og hyggelig, for å bare fjerne navn, mail og eventuelt en bloggadr. for så å kalle meg både dum og hore. Det funker bare ikke! :-) 

Og til alle andre, tuusen takk for fine kommentarer og fine mail! :-) Setter stor pris på det, spesielt etter jeg delte et litt mer personlig innlegg om skilsmissen. Har du ikke lest innlegget, kan det leses her! Litt fint å tenke på at jeg ikke er den eneste som tar slikt, tungt. 

Peel Off

//Inneholder addlinks
Hei dere! 
Har dere hatt en fin dag? Vi har bare brukt dagen på å sløve. Så i morgen er jeg nødt til å ta meg selv i nakkeskinnet å få ting gjort. Snart helg, og jeg har fremdeles Søndagsfeeling.. 

I kveld har jeg fått en del pakker hjem, og dette var virkelig etterlengtet. Hudormene har begynt å ta overhånd, og dette er et problem jeg må få bort. Er det bare jeg som syns sminken sitter rart, når huden er full av hudormer? 
Vel, nå har jeg i hvertfall fått hjem Peel Off Mask fra JorgObé, klikk her for å komme direkte til produktet. Dermed måtte jeg jo så klart prøve dette, siden jeg har hørt så utrolig mye bra om det! 




Og resultatet? Joda, maska tok hudormer. Ikke alt, men en del. Dermed tenker jeg at det må nok flere runder til, før jeg er helt fri! :-) For la oss være ærlig, ingen produkter kan trylle. Alt må gjerne gjøres to, tre og kanskje fire ganger, før du har oppnådd resultatet du ønsker. 
Jeg har tatt maska kun på områder jeg er plaget med. Har sett at noen tar det over hele ansiktet, men det føler ikke jeg for å gjøre. Derfor ser jeg ut som en panda mens dette pågår.

Produktet er ikke sponset. Har du prøvd Peel Off Mask? Hva syns du? 

Det er ikke normalt

Hei dere! 
Nå er jeg bare nødt til å få tømme topplokket litt. I bloggverden er det mye hysteri om operasjoner, silikon, botox, fikse litt her og fylle på litt der. Og jeg får rett og slett fnatt. 
Er det rart unge jenter, jeg selv også, føler et press på å være perfekt? Perfekte pupper, perfekt nese, perfekt hake, perfekt mage, perfekte lepper... Lista fortsetter til det uendelige! For å sette en strek, det er IKKE normalt at en jente på 21 år har en trang for å operere seg. Er det rart jenter ned i 13 årsalderen er deprimerte? De leser blogger opp og blogger ned, ser at det er både silikon og botox på hver eneste en. De tror dette er normalt, de tror dette er hvordan jenter skal være. At gutter (og resten av samfunnet) ikke vil akseptere dem, hvis de er "unormal". 
Vil du ha større rumpe? TREN! 
Vil du ha smalere midje? TREN!
Vil du ha smalere nese? SMINK DEG!
Vil du bli slankere? TENK PÅ HVA DU SPISER!




Ja greit, det ser forbanna flott og fint ut nå. Wow, stram og spretten stump og pupper langt opp under haka. Ja, det ser utrolig fint ut, NÅ! Hvordan tror du det ser ut om fem år, ti år, tyve år? Etter ett, to, ja kanskje til og med tre svangerskap? 
Jeg innrømmer ærlig at jeg til tider ikke eier selvtillit. Kanskje jeg bare skal fikse litt på nesa? Stramme opp puppene? Fettsuging? Ja, leppene mine ser litt småe ut egentlig. Vet dere hva som funker hos meg? Å omstille hele tankegangen. 
Istedetfor å lete etter feil på deg selv, så kan du heller si at "FYFAEN så forbanna bra ut jeg ser i dag!" eller "Jeg er unik, akkurat som jeg er". 

Jeg er ikke helt imot å fikse på seg selv. Er du så uheldig og født fullstendig flatbrystet, så skjønner jeg godt om du vil ha deg litt større bryst. Dekker nesa de hele ansiktet, så forstår jeg at du vil ordne litt på den. Men det å operere rumpa, fordi man er så forbanna lat og ikke orker å trene?! Der går grensa! Eller vil ta fettsuging, før du i det heletatt har prøvd å endre på kosthold og begynt å bevege deg mer? Niks njett. 
Tenk deg at du får en datter. Den fineste lille jenta på jord. Hun er som snytt ut av nesa på deg. Vel, ditt gamle jeg. Hun blir usikker på seg selv og utseende sitt og vil så gjerne fikse litt på seg selv. Du prøver å overbevise henne om at hun er fin akkurat som hun er. 
"Du ser akkurat ut som meg når jeg var ung, vel før jeg opererte meg da. Men du er nydelig akkurat som du er, selv om jeg ikke var fornøyd!" 
Ser dere tankegangen?! 
Jeg er stolt over at folk sier jeg ligner på min egen mamma. Jeg er så forbanna stolt over at mamma er naturlig vakker, og aldri har latt seg presse av hverken det ene eller det andre kroppshysteriet. Hun la seg heller ikke under kniven når Pamela Anderson var in. 



Jeg har strekkmerker. Jeg har litt slapp mage. Rumpa mi er ikke superspretten. Jeg har smilerynker. Og jeg har sinnarynke. 
Jeg kan la dette irritere meg og dytte meg langt ned i gjørma, men jeg lar ikke dette skje!
Strekkmerkene kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan trene bort mamma-magen, jeg kan trene rumpa, og jeg kan slutte å le eller slutte å være sint. 
Men det er nettopp disse "feilene" mine som gjør meg til meg. 
Jeg er unik, til tross for strekkmerker, mamma-mage, slapp rumpe, litt rynker og en liten dobbelhake. 

Og til slutt: Bruk heller pengene på en psykolog, personlig trener og treningssenter, enn pupper og rumpe som uansett ikke varer livet ut ;-)

Jeg kan, jeg vil, men får jeg det til?

Først vil jeg begynne innlegget med å si at jeg ikke er gravid på nytt, innlegget er ment fra da jeg faktisk ble gravid for ett år siden. Sorry people, ingen boller i denne ovnen! 
Hei dere! Zzz så utrolig trøtt jeg er i dag. Jeg måtte bokstaveligtalt brekke meg selv ut av senga i morrest, og har siden bare gått rundt som en zombie. Prøvde å ta meg en forfriskende dusj, men det hjalp ikke no' særlig. Ellers har jeg bare helt innpå med kaffe, i håp om at dagen skulle bli litt lettere å takle. 
Det har blitt minimalt med søvn de siste dagene, og under all sminken så ser det ut som at jeg holder på med tung rus. Dårlig spøk, I know. Men ingenting annet som kunne beskrive ansiktet mitt for tiden. 

Nå har jeg endelig søkt meg inn på skole igjen. Jeg skal "bare" fullføre videregående skole i første omgang, og hvem vet hvor jeg havner etter det? Kanskje vi pakker ned leiligheten og flytter til Oslo? Trondheim? Bodø? Tromsø? Hammerfest? Hvem vet.. Jeg aner ikke hva jeg har lyst til å bli engang. Føler meg ikke "stor" ennå, selv om jeg er mor. Jeg er ikke "stor" nok til å vite hva jeg vil bli. En dag vil jeg bli helsesøster. En annen dag vil jeg bli advokat. Så vil jeg bli lege, sykepleier, jordmor, lærer, økonomirådgiver. Ja, lista er lang. Heldigvis har jeg fremdeles ett par år igjen på å bestemme meg! :-) 

Målet mitt er i hvertfall å bestå og fullføre videregående, og ta en dag av gangen etter det. Jeg har ikke bare egen fremtid å tenke på nå, så jeg må nesten bare tenke meg grundig om hva jeg vil og hvordan konsekvenser alle valgene mine kan få.. 


Uklart bilde, for sånn føles dagene mine for tiden.. 

Jeg er gravid



Jeg hadde nettopp gått inn i det nye året, med forhåpninger om at dette virkelig skulle bli et sykt år. Og sykt var det jeg fikk. Siden jeg hadde stålkontroll på besøkstiden til tanterød, så ante jeg ugler i mosen når hun ikke dukket opp til riktig tid. 
Der og da ga jeg blanke F i det og styrte med mitt. Dro på fest, herjet og gjorde det tenåringer ellers bruker å gjøre. Men etterhvert så begynte det å plage meg, det gikk tre dager, fire dager, en uke, ti dager over. Og jeg bestemte meg dermed for å kjøpe en test. 

Jeg var så sykt nervøs der jeg satt, og holdt bokstaveligtalt på å tisse på meg. Etter at jeg hadde tissa i koppen og satt testen i den, så satt jeg og ventet. Ventet i noe som føltes som en hel evighet. Og der kom det. Først en klar strek, og en mye svakere en. Først trodde jeg at øynene mine bare kødda med meg og at det var en såkalt skyggestrek. 
Så jeg måtte spørre venninna mi om hun også så det samme som meg, svaret jeg fikk var "Vel, jeg kan vel bare gratulere deg!" 

I og med at den første testen var så svak, så bestemte jeg meg for å kjøpe en ny. Denne gangen valgte jeg clear blue, hvor den enkelt og greit står "gravid" eller "ikke gravid" 



Sjokket kom, og jeg hadde ingen anelse på hva jeg skulle gjøre.
Skulle jeg beholde?
Abort var kanskje den beste løsningen? 
Klarer jeg dette?
Jeg kommer vel til å ødelegge livet mitt, om jeg beholder?
Tankene var mange. Og jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg trenger hjelp og råd, jeg tok kontakt med mamma. Vel, hun var egentlig ikke mye til hjelp da hun bare sa "jeg kommer til å støtte deg, uansett hva du velger". 

Etter litt tenking fram og tilbake, så valgte jeg å beholde. Og den dag i dag, angrer jeg ikke et sekund <3 Svangerskapet skulle jeg ønske var litt annerledes, men kunne aldri byttet ut mammarollen mot noe :-) 

Kveldsrutiner

Ingen av produktene er sponset, alt går fra egen lomme. 
God kveld, eller god aften, dere! 
Endelig begynner dagen å gå mot slutt, og man kan endelig fjerne alt av sminke og bare slappe av resten av kvelden. Har dere hatt en fin dag? Jeg skulle egentlig gjort en god del i dag, men latskapen tok over og dermed ble det ingenting av.. 
Nå derimot er det klart for kveldsrutiner, og jeg har dermed lappen sammen et lite innlegg for dere. 



Det første jeg starter med er å ta håret i strikk, finne fram alt av utstyr jeg trenger og setter i gang.



Bruker hand&face såpe fra Forever Living til å fjerne sminken og annet smuss i ansiktet. 



Husk at halsen er en del av ansiktet, og mye av driten du har i ansiktet drar ned på halsen! Viktig å vaske der også :-)



Deretter bruker jeg Aloe Scrub. Desidert den beste scrubben jeg har prøvd! 



Som dere ser, så scrubber jeg halsen også. Det finnes ingenting værre enn kviser på halsen, de er såå sykt ubehagelige og vonde! 



Helt til slutt så bruker jeg en god fuktighetskrem, og tar tannstell. Viktig med god munnhygiene også! :-) 
Hva syns dere om slike innlegg, yei or ney? Let me know, så jeg vet hva dere foretrekker og ikke. 

Det er noe som mangler



Endelig begynner nok en uke å gå mot slutt, og vi trør forsiktig inn mot helg! Dette har vært en lang, men utrolig fin uke. Vi hadde besøk av bestevenninna mi, som også er gudmor til MJ. Og så koselig vi har hatt det! Etterlengtet kvalitetstid på høyplan, og det var både trist og vemodig når hun dro hjem igjen. 
Nå derimot er sorger glemt og mor i huset er mer enn klar for helg. Problemet mitt nå er bare at jeg ikke aner hva vi skal bedrive dagene våre med. Hva kan man liksom gjøre med en 5mnd gammel baby, i lengda? Misforstå meg rett, vi finner på mye gøy sammen. Men det er da måte på hvor morro du faktisk kan ha det, med en som hverken har språket eller helt forståelse for hva som skjer rundt seg.

Lille sover en liten lur, jeg har fått på meg maska og spist frokost. Så nå i skrivende stund sitter jeg bare å venter på at han skal våkne igjen, så vi kan trille en liten tur. Dermed tenkte jeg at jeg faktisk kunne skrive noen ord til dere. 
Jeg trenger forresten litt tips. Hva vil dere lese mer om? Hva mangler jeg på bloggen? Personlig hater jeg hverdagsblogger, "i dag har jeg..... jeg skal.... jeg vil...", skjønner dere? Jeg har jo så klart et par innlegg klart for dere allerede. Men de kommer litt etter litt, så jeg ikke bruker opp "kvota" mi allerede. 



Det kribler bare i blogg-fingrene, men jeg mangler litt motivasjon til å skrive. Jeg har mange tanker, og mange personlige innlegg klart. Men kvier meg litt til å publisere dem. 
Nå skal jeg svare på litt mail og ellers bare kose meg mens MJ fremdeles sover. Så vi blogges! Faen, har blogg.no fjerna de svarte hjertene igjen??! 

Når det sier stopp

Hei dere! 
Har blitt litt fraværende fra bloggen, men denne gangen har jeg heller ingen unnskyldning. Det sa rett og slett bare stopp, og jeg fikk meg ikke til å skrive noe heller. 

Det jeg derimot har gjort mens jeg har vært borte, er å planlegge en del innlegg. Allerede i morgen kommer ett innlegg jeg har planlagt til punkt og prikke. Jeg gleder meg, ihvertfall! Det er vel det viktigste? Haha.
Ja, jeg er egentlig litt tom i hodet og føler jeg ikke kan skrive for mye for å ikke avsløre de andre innleggene som ligger på vent. Det eneste jeg kan si er morgenrutine, sminke, kveldsrutiner og min hverdag fra time til time. Høres det spennende ut, eller er jeg helt på bærtur? 

Flaut å være skilsmissebarn



Jeg hadde nettopp begynt i niende klasse, i min verste pubertet og hadde heller ikke funnet "min" plass. Hverken på skolen, i klassen eller i vennegjengen. Jeg var nettopp blitt ferdig på skolen, og mamma hadde sendt melding om at hun kommer å henter oss på skolen. 
Der og da skjønte jeg at noe var galt, for jeg og eldste lillebroren min måtte alltid ta bussen hjem. Det første jeg tenkte var at noen i nær familie var utsatt for en ulykke, eller at noen i verste fall var død.
Jeg fant bilen til mamma, og satt meg inn. Hun hadde med seg en venninne, og jeg så på dem begge at det var noe som overhodet ikke stemte. Prøvde å spørre om hva det var, "vent til vi kommer hjem" var svaret jeg fikk.
Men vi skulle ikke hjem. Overhodet ikke. Vi dro til denne venninnen mamma hadde med seg. Og da slapp mamma bomben, foreldrene mine skulle skilles. 

Verden raste sammen, og jeg viste ikke om jeg skulle bli sint, skrike, slå eller bare holde kjeft. Jeg var så sint. Sint på mamma. Sint på pappa. Hvordan kunne de være så egoistiske og ødelegge en familie på den måten de gjorde. Jeg var så sint. Og jeg dro automatisk i en "koma" om man kan si det slik. Dro ikke på skolen på over en uke, satt bare hjemme i den nye leiligheta. Lurte på hvordan pappa hadde det. Hvordan han taklet dette. Lurte på hva jeg kunne gjøre for at de skulle finne tilbake til hverandre.
Jeg minnes at jeg ikke klarte å snakke med pappa i telefonen. Følte jeg hadde sviktet han, siden jeg bodde hos mamma og lot han være alene. Hver gang pappa ringte, så gråt jeg. Gråt når jeg svarte, gjennom hele samtalen, ja til og med når vi la på.  



Etterhvert som ting begynte å roe seg ned, så lot jeg all sinnet gå utover mamma. Jeg mente alt var hennes feil. Det var hun som hadde pakket sakene sine og dratt. Det var hun som lot pappa bli alene. Jeg mente til og med at hun ødela ungdomskole tiden min. Jeg var så sint, og jeg lot virkelig henne gjennomgå. Vi flyttet i en annen leilighet, og ting ble bare verre og verre. 
Jeg satt virkelig mitt hat på mamma. Jeg gjorde det dårligere på skolen. Skulket, gjorde ikke lekser, av og til orket jeg ikke stå opp heller. Jeg hadde rett og slett gitt opp livet. Følelsene hadde tatt over, og jeg gråt og kjeftet om hverandre. Hvordan kunne mamma gjøre noe slikt?! 

Jeg og mamma begynte å krangle oftere og oftere, av og til kunne jeg kaste ting på henne og være skikkelig ekkel. Mamma fant ut at det å gå til psykolog og PPT kunne gjøre ting litt lettere for meg. Men jeg nektet å prate med en fremmed om følelsene mine. Jeg var sint hele tiden, døgnet rundt. Det gikk ikke en dag hvor jeg klarte å være glad hele dagen. Hadde havnet så langt ned i gropa at jeg ikke så lyst på noe. Det var så forbanna flaut å være skilsmissebarn. Alle vennene mine hadde foreldre som var gift, samboere og hadde "ordentlige" familier. Jeg var den eneste som hadde en unormal familie. Og dette skylte jeg på mamma for. Alt var hennes feil. 

Månedene gikk og månedene kom, og mamma fant ut at det kanskje hadde vært lurere om jeg flyttet hjem til pappa igjen. Til ting roet seg ned, og jeg fikk samlet tanker og følelser. Dette gikk jeg med på, for jeg hadde jo lagt mitt hat på mamma. 
Jeg flyttet til pappa, og var plutselig enebarn. Det var bare oss to, og dyrene. Vi hadde det så fint sammen, bare vi to. Vi kunne endelig ha skikkelig far-datter tid, uten irriterende småsøsken. Jeg hadde ingen kontakt med mamma de første månedene. For jeg var fremdeles veldig sint og skuffet over henne. 
Pappa foreslo at jeg skulle prate med en psykolog, for han så at jeg slet. Jeg gjorde det ekstremt dårlig på skolen, jeg var veldig usosial og satt så og si kun hjemme. Dette gikk jeg jo så klart med på, nå når den "riktige" forelderen foreslo det. 



Dagen for samtalen var kommet, og jeg var litt skeptisk og tilbakeholdt. Jeg åpnet meg ikke de første fire timene. Og da fant pappa og psykologen min ut at jeg skulle innlegges på BUP. De mente jeg kunne gå på skole der, få meg en egen liten leilighet og ha daglige samtaler. Dette var noe jeg ikke ville først. Men når pappa fortalte at det var for mitt eget beste, at jeg har godt av dette- så ble jeg enig om å legges inn. 
Her fikk jeg hjelp i fag jeg slet med. Matte og engelsk var noe jeg hadde strøket i, hele ungdomskolen. De hadde ordnet et program for meg, mellom BUP og skolen. For at jeg skulle bestå disse to fagene, så fikk jeg oppgaver hver eneste dag jeg måtte gjøre og sende inn. Jeg begynte endelig å skjønne matte, og engelsk ble som en lek. Jeg hadde mine daglige samtaler, og merket fort at humøret ble mye bedre. Når jeg følte for å koble fra verden litt, fikk jeg gå i leiligheten de hadde lånt ut til meg. 

Jeg lærte at det er helt okei å være skilsmissebarn. Det var ikke mamma sin skyld at de ble skilt. Det var ikke pappa sin skyld heller. Jeg lærte også at det er helt greit å ta imot hjelp når du blir tildelt det. Det er ikke flaut å snakke med psykolog. Det er ikke flaut å være skilsmissebarn. Det er ikke flaut å være innlagt på BUP. 
Nå når jeg er blitt eldre, og fått litt andre syn på ting- så er jeg evig takknemlig for at pappa fikk meg innlagt. Hadde han ikke "tvunget" meg til det, hvor hadde jeg vært da? 
Hadde jeg vært en stor selvskader? Hadde jeg holdt på med sterkere stoffer? Hadde jeg vært død? Jeg vet ikke. Men jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte, at de dyttet meg i riktig retning. 

Og helt til slutt, så vil jeg takke venninnen til mamma og familien hennes. Jeg vil takke mamma for at hun fikk meg til å flytte til pappa. Jeg vil takke pappa for at han hjalp meg når jeg trengte det mest. Hadde ikke foreldrene mine gått igjennom en skilsmisse, så hadde jeg aldri fått lillesøsteren min. Jeg hadde mest sannsynlig ikke vært mamma selv. Jeg hadde sikkert ikke hatt like godt forhold med mamma, som jeg har nå. 
Så alt i alt, takk mamma og pappa for at dere skilte dere ♥ Dere har gjort meg sterkere! 



♥ Stine

Kontorarbeid, skole og videoblogg

Hei dere! 
Har dere hatt en fin dag så langt? 
Nå holder jeg på med litt kontorarbeid mens ungen sover litt. Var en god del som måtte gjøres. Lese og svare mail, ringe VGS for å høre om mulighetene mine, søke på skole, åpne litt pakker, betale regninger og ellers svare litt på kommentarer fra dere. 



Er jeg den eneste som blir stressa av ordet "skole"? Jeg er fortiden i mammapermisjon, men har bestemt meg for å hive meg på skolebenken igjen til høsten. Har fremdeles ikke klart å bestemme meg for om jeg skal være fulltids eller deltids elev, eller om jeg bare skal ta opp fag. 
Fulltidselev er jo egentlig det beste. Da får jeg med meg alt fra starten og stifter bånd med de andre i klassen. Men på grunn av barnehagestart for MJ, så tror jeg deltidselev er det beste for meg. Det er jo kommet nye (og dumme) regler om at du kun kan ha 10% fravær, ellers får du ikke godkjent skoleåret. Og alle vet at ved det første barnehageåret så følger det utallige sykdommer.. Men egentlig så vil jeg bare ta opp fag, for så og hive meg på benken 100% neste høst. 
BLÆH! Blir frustrert og oppgitt, og aner overhode ikke hva jeg skal bestemme meg for. Heldigvis klarnet det litt etter en prat med skolen, men bestemte meg likevel for å sende en mail for å være helt sikker.. 

Jeg har forresten lekt meg litt med tanken på å lage videoblogg, men selvfølgelig kun om det er interesse for det. Hva vil dere eventuelt ha videoblogger om? Jeg er med på det aller meste, men har så klart noen grenser ;-) 
Hyl ut, så skal jeg se hva jeg får lappet sammen til dere! 



♥ Stine

Trengte å komme meg bort

Hei dere! Lenge siden sist? 
Jeg må bare begynne med å beklage for mitt plutselige fravær. Men jeg trengte bare å få meg bort. Bort fra "verden", bort fra stress og mas og bare bort fra en vanlig hverdag. Jeg lever altså, jeg har ikke daua riktig ennå.

Jeg pakket sammen klær, mat, vogn og alt som hører med- og tok turen over fjellet, til samenes hovedstad, Karasjok! Nå er vi nettopp kommet hjem til Lakselv igjen, og jeg har litt blandede følelser for det. Det var utrolig godt å bare forsvinne fra verden en stund. Se andre fjes. Få hjelp med ungen. Slappe av. Sove en time ekstra. 
Og jeg kan ikke si annet enn at vi har storkost oss! Det var med en klump i magen jeg pakket sammen sakene våre i dag, og satte kursen hjemover igjen. 

Nå derimot er hverdagen tilbake. Det var godt med ferie. Men nå er det på tide å få seg ut av bobla og ta tak i alt jeg har avlyst og utsatt de to siste ukene. 
Vel, jeg hadde egentlig ikke så mye på hjertet i dag. Ville bare fortelle dere at jeg fremdeles lever, men at jeg bare trengte en pause fra livet. 

Ettersom klokken nærmer seg tolv på natta, så skal jeg pakke bort pc'en og krype godt under dyna. Dermed ønsker jeg alle dere lesere en god natt! ♥

♥ Stine
Ingen bilder i innlegget pga. latskap og søvnmangel, lover bilder i alle andre innlegg!

43 spørsmål, og muligens like mange svar

Hei igjen! 
Nå tenker jeg at det er på tide at dere får bli litt bedre kjent med meg. Har tenkt å spare en spørsmålsrunde til en senere anledning, må bli litt mer komfortabel med bloggingen. Og dermed kan jeg kanskje svare med en video, istedet for kun tekst. 

1. Hva har du på deg?
 Joggebukser og en te-skjorte. Haha, Søndagsmodus all the way!

2. Har du noen gang vært forelsket? Ja, har vært det tre ganger. To av dem har jeg vært i et forhold med. 

3. Har du noen gang hatt et fryktelig brudd? Nei, heldigvis ikke. Har forstuet en finger og litt sånne småskader. Ellers ingenting. 

4. Hvor høy er du? 165-166cm.

5. Hva var det siste du spiste? Brødskive med nugatti. Ups, det egner seg vel ikke på bloggen mellom alle disse fitnessmoms?! 

6. Hva var det siste du drakk? Kaffe, masse kaffe! Dagen startet lenge før kråka sto opp, og dermed må det bøttes ned med kaffe for å holde seg våken. 

7. Er det noen du savner? Tja, ingen jeg savner slik at det er noe jeg tenker på. Men fler det uten tvil hadde vært hyggelig å se igjen :-)



8. Svart eller hvit? Ja takk begge deler.

9. Favoritt tv-show? The Vampire Diaries, Are you the one, Teen mom og Ex on the beach. De tre siste går på MTV.

10. Favoritt band? Har ingen favoritt band.


11. Har du piercing? Ikke nå mer, hadde piercing i tunga en gang. 

12. Hva er din favorittsang? Åh.. Den er vanskelig! Jeg har en del favoritter, men min absolutte favoritt for tiden er Faded-Alan Walker ♥

13. Hvor gammel er du? 20 år, og blir 21 i September

14. Stjernetegn? Jomfruen

15. Hva ser du etter i en livspartner? Han må være snill og god. Må komme overens med familien min. Ikke ha noe i mot barn. At han er omsorgsfull, omtenksom og ikke er flau over å vise at han er glad i meg. Jeg blir fort tiltrukket av gladgutter som smiler og ler, ikke tar seg selv så høytidelig. At vi kan kødde med hverandre, og ta den helt ut, men samtidig kunne gi hverandre komplimenter uten at det skal bli pinlig stemning. Og at han tar vare på både meg og ungen min :-)

16. Favoritt quote? Jeg er ikke en favoritt. Men jeg følger en del quote-brukere på instagram.



17. Favoritt skuespiller? Nina Dobrev, Ian Somerhalder og Leonardo Dicaprio 

18. Favorittfarge? Hadde dere sett en del av detaljene mine i leiligheten, så går det mye i hvitt, rosa, grått og glitter. Hehe.. Så dere kan jo gjette dere fram.

19. Høy eller lav musikk? En mellomting egentlig, synes ikke det er behagelig med for høy musikk. Men er jeg på fest så skal den være så høy som overhodet mulig, så vi kan shake løs og gå helt bananas.

20. Hvor drar du når du er trist? Da drar jeg ingen steder. Da lager jeg meg en kopp med kakao eller te. Setter meg for å se litt på serie. Eller så legger jeg meg bare i sengen og lar tårene trille litt før jeg er klar igjen. 

21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Jeg tok tiden en gang. Og da brukte jeg rundt 25 minutter. Men da var det vaske og scrubbe kroppen skikkelig. Scrubbe ansiktet. Barbere meg. Ellers bruker jeg alt mellom 5-15 minutter.

22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Bruker ikke så lang tid. For tiden bruker jeg ikke så mye sminke. Kun mascara og tegner på bryn. Også retter jeg håret, eller setter det opp i strikk. Toppen 30 minutter, tar det vel.

23. Har du noen gang vært i en fysisk slåsskamp? Kan vel ikke kalle det en slåsskamp. Men jeg har flydd på en, fordi hun fortjente det der og da. 

24. Turn on? Et sjarmerende og fint smil. 

25. Turn off? Gutter som skryter av hva de har. Eller som tror de er bedre enn alle andre. 

26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Etter at jeg ble gravid og etter fødselen så er følelsene litt på bærtur. Det å se noen gråte i en film, kan få tårer til å trille hos meg også. Så jeg gråter ofte, haha! 

27. Når sa du at du var glad i noen sist? I dag! Jeg forteller gutten hvor glad jeg er i han, hver dag. Ikke at han forstår så mye av det jeg forteller nå, men etterhvert så vil han jo skjønne det. 

28. Hvilken bok var den siste du leste? Jeg holder på å lese "Et helt halvår", har vel lest 10 sider eller noe. Har ikke tid til å lese for tiden, men håper det kommer seg etterhvert.

29. Hvilken bok leser du nå? Leser fremdeles "Et helt halvår" 

30. Hvilken tv-serie så du sist? Are you the one, på MTV. 


31. Hvem snakket du med sist? Bestevenninna mi, Marit Kristine.



32. Favorittmat? Hmm... Jeg er egentlig litt matlei, så vet ikke. 

33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? Vet ikke. Jeg har litt lyst å reise til Hellas, New York og Paris. 

34. Hvor var du sist på reise? Det er flere år siden. Sommerferie med familien, da var vi i Danmark.

35. Har du et crush? Njaa, nei. Kan ikke kalle det et crush.

36. Når kysset du noen sist? Isted, musser litt på babyen min hver dag.

37. Når ble du sist fornærmet? I forrige uke. Jeg fikk høre noe som virkelig slo pusten ut av meg, mer enn det vil jeg ikke gå ut med ennå. 


38. Hva er favoritt godteriet ditt? Er ikke så stor fan av godteri. Men liker den nye sjokoladen med det melkefyllet inni. Og sørlandschips med paprika smørost, njammy!

39. Spiller du instrumenter? Nei.

40. Hva er favoritt smykket ditt? Et hjertesmykke jeg fikk av mamma i 18årsgave, og et "mitt barn" smykke. 

41. Hvilken sport gjorde du sist? Det er flere år siden jeg har vært på treningssenter. Men jeg holdt på med fotball for en goood del år siden. Ellers har jeg danset litt ballett og holdt på med karate. 

42. Når var du med noen sist? I og med at jeg har barn, så er jeg med han døgnet rundt hele uken. Ellers så var jeg på jobben til mamma for noen dager siden. 

43. Har du en frykt? Mange.. Er redd for å miste de som står meg nærmest. Er redd for at MJ skal bli alvorlig syk. Er redd for at det plutselig skal bli krig eller terror i Norge. Er redd for innbrudd, drap, tyveri, stalkere og at jeg plutselig skal bli kidnappet. 





Wanties

// Inneholder addlinks

Når ungen tar en liten hvil, så liker jeg å scrolle opp og ned på diverse nettsider. Ikke at jeg bestiller noe, hver eneste gang. Men jeg henter vel egentlig litt inspirasjon når jeg gjør det. 
Denne gangen tenkte jeg å skrape sammen noen wanties for dere! 





♥ Bomber Wop ♥ Lacing Top ♥ Low Plunge Body ♥ Ribbed Polo Neck ♥ SL Tunic ♥ Charm Sweatshirt ♥



Train Floral  ♥ Objcora Knit Waistcoat  ♥ Mid Wash RAP Jeans ♥ Block Heel Platform Pump ♥ Gazelle OG W ♥

Det er forresten masse salg på nelly! Klikk dere inn før det blir tomt :-D 
Hva syns dere om slike innlegg? Yei or ney?

Stine

Fødselshistorien

Hei dere! 
Nå er det endelig duket for fødselshistorien. Det har tatt sin tid å skrive den ned, for det er mye jeg ikke husker helt klart. Skylder på lystgassen for det. Men jeg har skrevet noen notater ned på telefonen, timer og dagen etter. I tilfelle jeg skulle være så uheldig å faktisk glemme alt. 
Vel, nå ble det mye babling og kom heller aldri til poenget. Men nå kommer ihvertfall min fødselshistorie. 




Lørdag 19.september 2015 dro jeg og ett vennepar av meg til Alta. Jeg hadde fått en ny og større leilighet, og måtte dermed kjøpe inn litt forskjellig. Når du går fra 32kvm til 82kvm, så vil det si at du har veldig lite av det du egentlig trenger. 
Mamma var reist til Oslo og hadde gitt meg klar beskjed om at det ikke skulle være no' fødsel før hun kom hjem igjen. Jeg fnyste bare av henne, og sa "jeg kommer garantert til å gå fire uker overtid". 
Vi ankom Alta, og begynte på det vi skulle. Jeg kjente det i ryggen at jeg hadde litt menssmerter, men det hadde jeg hatt de siste fire månedene så jeg overså det egentlig litt. Vel, her er det egentlig ikke så mye å si. Vi shoppet, jeg måtte mye og ofte på do, vi spiste og kjørte hjem til Lakselv igjen. 

Søndag 20. september var en helt vanlig Søndag. Jeg sto opp, spiste, dusjet og så litt på tv. Ventet på at mamma og lillesøster skulle komme hjem igjen. Jeg hadde fremdeles disse irriterende menssmertene som kom og gikk. Tok en liten powernap og lagde meg litt middag. Utover ettermiddagen så begynte jeg å blø. Det var ikke kraftig, og hadde heller ingen smerter. 
Googlet raskt, og fant ut at det var slimproppen som hadde gått. Ekkel informasjon, iknow. Men fødsel er altså ikke en godteriskål, just so you know! Jeg leste meg litt opp på denne såkalte slimproppen, "1-7 dager etter at slimproppen går, skal fødselen begynne" sto det så fint på skjermen. Jeg tenkte fort at det er typisk min flaks at jeg må vente lenge. 
Mamma kom hjem, vi snakket litt om det som hadde skjedd og vi fant ut at siden jeg ikke har smerter så går vi bare å legger oss. At jeg heller kunne vekke henne om jeg fikk vondt, eller følte at noe var på gang. Jeg skulle til jordmora på svangerskapskontroll på Tirsdagen, så jeg kunne eventuelt ta det opp med henne da, om ingenting skjedde.



Jeg og Mariell avtalte at vi skulle dra ned i den gamle leiligheten min dagen etter (mandag) og pakke meg ut derifra så jeg kunne begynne å flytte i den nye leiligheta. Så jeg gjorde meg klar for senga, og gikk å la meg. 

Mandag 21. september så sto jeg opp uvanlig tidlig til å være meg. Jo fortere jeg fikk meg ned i leiligheten, jo bedre var det. Jeg våknet av at alle mulige liggestillinger var ubehagelig, og jeg begynte egentlig å bli litt sulten igjen. Klokken var ikke tikket syv på morgenen engang, før jeg var våken. 
Jeg gjorde det alle vanlige oppegående mennesker gjør når de står opp, går på do, vasker ansiktet og setter seg i sofaen for å våkne ordentlig. Så dette var da det jeg gjorde.
Satt meg godt ned i sofaen igjen, og begynte å scrolle nedover facebook og snapchat- da jeg kjente ett plopp, eller en luftboble som sprakk i magen. Og plutselig måtte jeg noe jævlig på do igjen. Så jeg spratt opp, og i det jeg skulle runde sofaen så tisset jeg på meg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde meg, men det fortsatte bare å renne ukontrollert.
"Eeeeh mamma???! Æ tror vannet gikk?!" 
"HÆ? *gnir seg i øynene*" 
"Ja.. Eh ja, æ e helt sikker på at vannet gikk. Se nu"
Og det var da kaoset begynte. Hva faen gjør jeg nå?! Jeg har absolutt ikke tid til dette, leiligheten må pakkes ned, jeg har ikke pakket sykehusbagen, jeg er ikke klar, jeg har ikke termin før om to uker.... 



Jeg fikk beskjed om å ringe legen, så jeg prøvde fortvilt å trykke nummeret. Men jeg skalv sånn at jeg såvidt klarte å åpne telefonen engang. Jeg satt meg på toalettet igjen, for det rant bare ut av meg. Sorry, men haha... Ringte legesenteret og sa at de var nødt til å sende en ambulanse å hente meg med det samme.
"Ja hva gjelder det?" 
"Ja nei, vannet mitt gikk. Og mamma må pakke tingene mine, så ho har ikke tid til å kjøre meg."
"Okei, ringer deg tilbake om litt". 
Og der satt jeg da. På toalettet, skalv, var så utrolig nervøs og veldig lite forberedt. Jeg spratt opp for å pakke med meg toalettmappa, og finne fram alle papirer jeg måtte ta med meg i ambulansen. 
Lillesøster kom også inn på badet, og sier "søster, sånn her skal du gjøre neste gang *setter seg på do*, ikke tisse på gulvet flere gang". Måtte le litt, selv om jeg egentlig bare ville legge meg ned å hyle. Gråte og bare avslutte alt der og da. Jeg var jo ikke klar, jeg kunne ikke flytte mens jeg hadde en liten nyfødt baby heller. 

Etter en stund så kom ambulansen, og jeg ga mamma lappen med alle tingene hun måtte huske. Før vi kunne kjøre til Hammerfest, måtte vi innom legen. Som om ikke det at vannet var gått, var grunn nok til å bli sendt direkte. Jeg hadde fremdeles ingen smerter, kun de menssmertene jeg hadde hatt i flere måneder allerede. 
Her er det egentlig ikke så mye å si. Vi kjørte mot Hammerfest, hadde ikke smerter før vi kom godt over halvveis. Legen jeg hadde med meg hadde aldri vært med på fødsel, så han ble veldig stresset over at jeg hadde vondt, og ba om sirener osvosv.. 

Vi kom fram til Hammerfest, ambulanse personellet ønsket meg lykke til og ba meg å ringe for å kjøres til Hammerfest ved neste fødsel også. "Blir ikke noe neste gang" svarte jeg, og ble trillet inn på rommet jeg skulle bli sjekket på. 
Fikk hilse på jordmora som var på vakt og hadde meg. Hun sjekket åpning, hjertelyden til MJ og leste igjennom alle papirer jeg hadde med. Mamma kom også fram etterhvert, heldigvis. 
Siden jeg hadde 3cm åpning så sa jordmora at jeg ikke blir sendt hjem, "nei det hadde dere ikke våget uansett" sa jeg imellom en av riene. De begynte å komme tettere innpå, og ble bare vondere og vondere. 
Vi snakket om smertelindringer, og jeg ville helst "ha alt". Så de viste at jeg var åpen for alle smertelindringer, hvis det skulle bli så vondt at jeg ikke overlevde mer. 

Jeg hadde ikke blitt å spise frokost, så vi fikk servert litt middag på sykehuset. Riene kom så tett på at jeg ikke klarte å spise. Rakk ikke å svelge før en ny rie kom, og ble dermed bare nødt til å spytte ut og puste meg igjennom dem. Så forbanna vondt var det, at jeg kjeftet på mamma og sa at dette blir det første og siste barnebarnet fra meg. "Om du ønsker flere, så får du ta den diskusjonen med noen andre!!" 
Jordmora kom innom igjen, sjekket åpning og så at jeg hadde det vondt. Ble dermed tilbudt morfin sprøyte, i skinka. Dette ville jeg ha, i håp om at det skulle gjøre mindre vondt. Så da hentet hun den, og jeg sa hun ikke får telle ned. "Bare stikk den og bli ferdig!" Ja, jeg har sykt sprøyteskrekk. 
Når hun stakk den så skvatt jeg litt til, "au, faen! oi, unnskyld". Jepp, vi var fremdeles såpass tidlig i fødselen at jeg ba om unnskyldning hver gang jeg bannet. 
Morfin sprøyta funket ikke på meg. Jeg klarte ikke slappe av, og følte egentlig at jeg bare fikk mer og mer vondt. 

Etterhvert fikk jeg såpass med åpning at jeg kunne få lystgass. Endelig! For dette var virkelig ikke noe behagelig. Problemet mitt var at jeg ikke klarte å hverken sitte, ligge eller være på ballen. Det eneste jeg klarte var å stå. Stå igjennom rier, stå i pauser, ja nærmest stå over toalettet når jeg måtte det også. Lystgassen lindret veldig. Selv om smertene ikke forsvant, så fikk jeg konsentrere meg om å puste i maska istedet. Alle som har født og brukt lystgass, vet hvor tungt det er å puste i den.
Det begynte å bli vondere og vondere, og jeg ble veldig sulten. Siden jeg ikke fikk i meg mat, så fikk jeg mamma til å hente smoothie til meg. 

Jordmora jeg hadde hatt, ble ferdig på vakt og jeg ble dermed tildelt en ny. En veldig hyggelig og ung dame, så var fornøyd. Ikke at det var noe galt med ho første. Så ho stilte noen spørsmål, sjekket åpningen og spurte om jeg ville ha annen smertelindring enn lystgassen. Jeg ønsket epidural, men ble først "tvunget" i badekaret. Tvunget er kanskje ikke riktig ord, men jeg var fast bestemt på at jeg ville ha epidural, og ble snakket til å prøve badekar først. Jeg husker at vannet var sykt kaldt og jeg bjeffet om at jordmora prøvde å gi meg UVI. Etterhvert fikk jeg den dusjstrålen over magen og det lindret mye, helt til jeg plutselig kjente ett dunk og bare måtte få meg opp fra badekaret. Tørket meg fort, fikk på meg en ny trøye og ventet på at rien skulle gi seg så jeg fikk løpe inn på fødestua igjen. 

Er egentlig ikke så utrolig mye å fortelle. Det er vondt, så forbanna vondt. Jeg hadde en del kommentarer som:
"Du kan bare trekke ungen ut med sugekopp, han vil jo ikke ut!" 
"Dokker ska bare få beholde den ungen. Æ vil faen ikke ha med meg hjem en som gjør meg så vondt!" 
Mamma maste ekstremt om den pustinga "Å hold kjeft, du vet faen ikke ka æ går igjennom!" 
Etterhvert som lystgassen ble sterkere og sterkere, og jeg fikk til pustingen ordentlig så sa jeg "Du e jo helt gal mamma, som har gjort det her fire gang." 

Nå ville jeg ha epiduralen, og dermed måtte åpningen sjekkes igjen. Jeg hadde 9cm, og var altfor nært pressrier til å få epiduralen. Jordmoren prøvde å forklare meg om at epiduralen ville ikke begynne å funke før ungen var ute, uansett. Jeg hadde forresten gått fra 5cm til 9cm på en time. Jeg ble jo så klart fly forbanna og sa "æ SKAL ha epiduralen, dokker har lovt meg den og da skal dokker gi meg den også!". De fant ut at det ikke hjalp å diskutere med meg, og ga meg derfor veneflon (noe man får før man får epiduralen), og jeg fikk plutselig pressrier. Jeg var mer enn nok fornøyd med veneflonsprøyta, for ta hadde jeg vondt en annen plass enn i rygg, ræv mage osv. 

Når jeg endelig fikk 10cm åpning så var det tid for å få ut denne ungen som jeg hatet over alt på jord der og da. Ti minutter med pressrier og to rier senere, så var den fineste lille skapningen født. Og all smerte forsvant for et øyeblikk. 


Elleve timer og tre kvarter etter at vannet gikk, var han ute ♥

Kort fortalt:
Blod, svette, tårer, spy, bannskap, nål og tråd. Men absolutt verdt hver eneste tåre og smerte ♥

♥ Stine

Ufrivillig bloggfri

Heisann! 
Det ble dessverre en liten ufrivillig bloggfri i går. Det var tidlig opp, og sent i seng. Med gummer som klør og tilvenning til fast føde, kan det by på en del våking. Så de få timene MJ sov i går, måtte jeg gjøre litt viktigere ting. Spise, er vel et godt eksempel. Dernest kommer vel tømming av vaskerommet og oppvaskmaskin. Ellers brukte jeg dagen til å samle opp nok energi, i tilfelle det ble en våkenatt.

Men der ga han meg sannelig en stor overraskelse! Jo, han tullet og herjet til langt på natt. Når han endelig sovnet rundt tolv tiden på natten, ba jeg til Gud og det som større er, om at han skulle sove til ihvertfall 06 dagen etter. For da skulle jeg være mer enn fornøyd. Jeg vet ikke om Gud hørte min bønn, men MJ slo til med å sove gjennom hele natten. Så i dag våknet vi begge med de største smilene godt plantet i ansiktet.
Sto opp, vasket oss begge, kledde på oss og spiste en god frokost. Men jeg må ærlig innrømme, når han tok sin første hvil så måtte ho mor også trø til en liten powernap. 
Du vet den følelsen når du er så trøtt, at du ser rosa elefanter og syns du hører mennesker i naborommet? Jepp, der hadde dere meg i halv åtte tiden. 

Lille MJ er forresten fire måneder i dag! Say whaaat? Hvor i all verden blir tiden av?! Det var jo nettopp vi kom hjem fra sykehuset, og nå prøver han fortvilt å åle seg framover på gulvet. Herlighet, tiden går så ufattelig fort. Kan vi please stoppe tiden, bare bittelitt? 


Bildet tatt på dåpsdagen, når den gikk mot slutt- vel og merke. Derfor er jeg så bustete og slitt! 

♥ Stine

Når du blir stor

Hei igjen! 
Duften av middag begynner å bli et svakt spor, og det snorkes på naborommet. Uken har nettopp begynt, men gud jeg gleder meg til helg også! Det er meldt mye mildere, og jeg må få meg ut å trimme skinka litt. Er det bare jeg som blir rastløs av å trø inne hele dagen? 

For rundt en uke siden var jeg hos helsesøsteren med MJ, det var duket for den såkalte 3mnds kontrollen. På grunn av jul og høytider så ble det utsatt, og han var nesten hele fire måneder når vi først fikk oss dit. Han vokser som han skal, og er god og rund. Helsesøsteren skrøt veldig over hvor sterk han er, mye sterkere enn de fleste babyer på hans alder. Så klart jeg ble stolt, stolt som en hane gikk jeg ut av kontoret når timen var over. 
Det som derimot fikk det til å stikke litt, var at hun anbefalte meg til å begynne med velling, grøt og smaksprøver til MJ. HVA?! Allerede? Hvor i all verden ble det av den lille mini babyen min? 
Jeg vil så absolutt ikke innse at han faktisk blir stor. Om rundt to måneder skal han ha lært seg å krype både framover og bakover. Say what? Vi kom jo nettopp hjem fra sykehuset, så liten og så skjør.. 


På dette bildet er han bare en og en halv måned gammel. Så bitteliten ♥

Så i dag gikk det i innkjøp på matglass og grøt. Dette var en helt fremmed jungel for meg. Jeg ble tatt tilbake til min første bleieshopping. Dere som er mødre, husker sikkert første gangen dere skulle handle når dere var kommet hjem? Hvilke bleier? Hvilke våtservietter er de beste? Hvordan smokker, med eller uten smokkesnor? Lyse i mørket eller ikke? Ja, lista er lang. 
Slik hadde jeg det i dag på butikken. Haha! Jeg måtte rett og slett ta meg god tid, for å lese både bakside og bruksanvisninger og hele pakka. 



Nå derimot føler jeg meg veldig klar! Har ringt litt rundt til mødre for å høre hvordan jeg skal gå fram, hvor mye han skal smake osv. Dette er helt nytt for meg, og der er ikke rart at jeg er litt nervøs og skremt. 
Jeg må bare innse, at den lille babyen min blir stor. Og det i samme farta som han kom ut! Herlighet, hvordan stopper man tiden litt?! 



Jeg har forresten skrevet klart fødselshistorien, hvis det er interesse for å lese det? :-) 

♥ Stine

Earlybird

God morgen, dere! 
I dag startet dagen lenge før det ble lyst, så jeg kjenner jeg er en smule trøtt egentlig. Gradestokken viser -22°c ute, og jeg får frysninger langt nedover ryggen bare av tanken på å gå ut i kulda. Vinteren har endelig kommet til Finnmark, var vel på tide kanskje? Har jo kun vært plussgrader i hele desember. Men på en annen side så hadde jeg egentlig håpet på at det skulle gå mot mildere tider. Det er jo snart vår, så hvorfor må det være så sinnsykt kaldt ute?! 



For øyeblikket sitter jeg å gumler i meg dagens lunsj. Planlegger en tur i butikkene i dag, nå når MJ står opp fra luren sin. Har en del ting jeg må kjøpe inn, vintersko- er ett eksempel. Kjøleskapet må også fylles, blir nesten litt deprimert av å åpne det nå. Hehe.. 
Nå skal jeg ta med meg kaffekoppen og krype opp i sofaen. Kanskje jeg finner noe spennende å se på, eller så finner jeg bare fram litt spill på telefonen. Har dere forresten tips til spill? Eller er det fremdeles bare Candy Crush som gjelder? 

Hvor kaldt er det hos deg?

♥ Stine

Ønsker dere en god natt

Hei fine mennesker! 
I skrivende stund sitter jeg godt plassert ved kjøkkenbordet (burde ordne meg ett lite kontor), og skriver ned noen ord til dere i natten. Endelig går nok en dag mot slutt, og jeg kan pusse tenner og stupe i senga med god samvittighet. 

Har vært helt sykt sliten i dag, og skulle egentlig legge meg tidlig. Men måtte bare se på dagens episode av Insider! Mange av dere leser sikkert bloggen til Marta? Vel, jeg er fast leser, og har ventet på denne episoden siden hun fortalte om den tidligere i vinter. 
På bloggen til Marta får du en god blanding av reiser, mat og livet som kjæreste/samboer med en tidligere kriminell. Episoden satt virkelig spor i meg, og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal kunne beskrive det. 
Dere må bare se på det. Tror det går i reprise i morgen kveld, på MAX- uten å være helt sikker. 

Lillingen i huset har begynt å få tenner, og dermed blir det ekstremt lite søvn her i gården. Nå har han endelig sovnet av, så derfor skal jeg også forte meg i seng.
Ha en good natt, fantastiske lesere! Så blogges vi igjen i morgen :-) 



♥ Stine

#Tips&triks- sparing

Hallo søte lesere! 
For øyeblikket sitter jeg dypt konsentrert i budsjettet for Februar. Eller, jeg kan vel egentlig ikke kalle det ett budsjett. Jeg planlegger bare hva pengene mine skal gå til, og hvor mye som skal gå til hva. Jeg klusser det bare fort ned på ett ark, så jeg har en ca. pekepinn. 
Så da tenkte jeg at jeg faktisk kunne gi dere litt tips og triks, til litt sparing og ellers økonomi. Jeg er overhodet ikke noe økonomirådgiver, men jeg har bodd alene i snart ett år, og føler jeg vet en god del. 

Budsjett.
Først lager du et budsjett. Du skriver ned inntekten du får iløpet av en måned, og etter det skriver du alle utgifter. Regninger, mat, klær, husholdningsartikler, husleie osv. 
Da vil du få en liten oversikt over hvor mye du står igjen med, når alt er kjøpt og betalt. 

Ta ut penger. 
Når du nå har lagd dette budsjettet, så tar du ut penger. La oss bruke meg som ett eksempel. 
6500kr skal gå til leiligheta, og jeg legger av 1400kr til strøm. Disse lar jeg være igjen på kontoen. 
Resten tar jeg ut, som jeg bruker på mat, kaféturer, frisørtimer eller legeregninger. Slik unngår du å bruke opp for mye. 

Sparekonto.
Legg av litt til sparing, hver eneste måned. Slik unngår du ubehagelige situasjoner, hvis du plutselig får en stor regning eller må til legen. Du slipper dermed å ringe hjem til mamma eller å ta i bruk mastercard. Se litt på luksusfellen, så ser du hva som skjer hvis du kjøper ting du egentlig ikke har råd til. 

Handleliste.
Etterhvert som du går tom for smør, eller hvitost. Skriv det ned på en liste. Slik gjør du det hele uka, før du drar å handler. Slik unngår du bomkjøp. Jeg har selv havnet på en megasmell at jeg har handlet smør, men oppdager at jeg har en hel boks hjemme. 



Kvitteringer.

Iløpet av mine 20 år her i verden, så tok jeg aldri vare på kvitteringer. Nå har jeg begynt å gjøre det, i og med at pengene bare slukes ut av kontoen før jeg vet ordet av det. Mitt lille råd, er at du tar vare på det. Alle kvitteringer du får, selv om du bare kjøper en kartong melk på Coop og en milkshake på kaféen. Det er disse småkjøpene som sluker penger. 
Hver Søndag bruker jeg å gå igjennom innkjøpene mine, ved å se på kvitteringer. Hva har jeg kjøpt? Hva er nødvendige kjøp, og hva er unødvendig? Er det noe jeg kan slutte å kjøpe? 

Firstprice.
Tro det eller ei, du kan kjøpe mye god mat på firstprice merkene. Kyllingen smaker akkurat det samme. Pastaen smaker det samme. Så du kan spare mange tusner iløpet av en måned med å handle på firstprice. 

Fryseboks. 
Er det noe jeg elsker i leiligheta, så er det faktisk fryseboksen. Noe så sykt genialt! Viste du at du for eksempel kan spørre din nærbutikk om mat de uansett har planer om å kaste? Brød, kjøtt, grønnsaker osv. Hiv det i fryseren, så holdes det leeenge! 



Del opp.
Hvis du bor alene, så er det å lage middag veldig vanskelig. Hvor sulten er jeg egentlig? Hvor mye skal jeg lage? Fortvil ikke! Lager du en monsterporsjon middag, del den opp. Legg porsjoner i bokser, og sett det i fryseren. Da har du middag for flere uker fremover. 
Jeg sliter veldig med å spise opp ett helt brød, før det mugner. Dermed deler jeg det opp. Tar noen brødskiver og setter det i en brødpose, resten setter jeg i fryseren og tar det opp etter behov. 

Venninner og kompiser.
Har du venninner eller kompiser som er glad i mat? Inviter dem over på middag. Alle kjøper litt hver, og du kan eventuelt spørre dem om du får ta restene for å ha det til en annen gang. 

Pant flasker. 
Er det noe jeg gjør, så er det å samle på flasker. Når jeg triller turer med sønnen min, så hiver jeg alle flasker jeg finner under vogna. Når jeg har samlet opp en god del flasker, så drar jeg i butikken og panter det. Der sparer jeg mye, og du skåner miljøet.

Coopmedlem. 
Er du ikke coopmedlem? Vel, fiks deg et coop kort! Det koster 300kr, men du sparer en del når du bruker det. Og du vil få tilbake på medlemskapet. Du vil også få en liten brosjyre hjem i postkassen, med rabattkuponger på det du handler mest av, og ellers gode tilbud.
For eksempel, ta to coop kjøttdeiger til 38kr. To 6pk doruller til 45 osv. Genialt!



Mat tilbud.
Har du ikke mattilbud appen på telefonen? Vel last den ned! Der ser du alle butikkene, og hvilket tilbud de har hvor. Jeg titter på den appen flere ganger i uken, før jeg planlegger ukesshoppingen. 

En storhandel. 
For å spare mer, og unngå småkjøp. Ta en storhandel i uken. Da får du gjort det, og kan bruke uken på noe annet, istedet. 

Som sagt, så er ikke jeg en økonomirådgiver. Men dette er ihvertfall noe jeg tenker litt på, i hverdagen :-) 
Hva syns du? Er det noe jeg har glemt? 


♥ Stine

Mammalivet

Hei dere! 
Har dere sovet godt? Det har jeg. Eller.. Godt har jeg ikke sovet de fire siste månedene. Men jeg har iallefall sovet litt. 
Nå har vi nettopp spist, kledd på oss og er veldig klar for dagen. Er litt småkjølig ute, så jeg holder fremdeles på å vurdere om vi faktisk skal begi oss ut på en liten trilletur. 

Har dere forresten sett på den nye tv2 kanalen? Tv2 Livsstil heter den vist. Der går programmet "kjære mamma". Ett utrolig fint program, spesielt for oss mødre. Får en liten påminnelse om at alt ikke trenger å være så veldig perfekt hele tiden. At det er greit og spise pølse med brød til middag, de dagene du faktisk ikke gidder å lage noe annet. At det faktisk er helt OK å gå i joggedress hele dagen. Og ingen ser rart på deg om du går i butikken med nattbukse. 
Og jeg synes det er så koselig helt på slutten, når de andre mødrene forteller deg om hvor godt du og dere klarer dere. 



For la oss ikke skyve det under en stol. Å være mamma er ikke bare en dans på roser. Og det er faktisk helt okei å bli lei deg, det er greit å gråte og vise frustrasjon. 
Jeg har selv vært der. Og jeg har følt meg som den dårligste mammaen i hele verden. Jeg har grått om kapp med MJ, jeg har låst meg inne på badet flere ganger bare for å gråte noen modige tårer før jeg er klar igjen. Det har vært, og kommer flere, utallige våkenetter. Det er drit opp gjennom ryggen og tiss opp etter veggen. Det er gulp, sikkel og snørr. 
Men du får verdens fineste "betaling" for det. Og siden jeg er alene med ungen, så får jeg det i bøtter og spann. Jeg får latter. Og smil. Jeg får masse kos, og jeg får følge han i utviklingen. Ja til og med klinker han til med å sove gjennom natta av og til. 



Det er så klart mye å holde styr på. Og mye du må huske, kunne og mye du må lære. Jeg hadde aldri passet et barn en hel natt, før jeg ble gravid. Det eneste jeg hadde gjort, var å passe småsøsknene mine på dagen, og kunne bare levere dem tilbake når det ble for mye. Jeg kan ærlig si at jeg hadde aldri skiftet bleie på en under ett år! Så jeg ble rett og slett kastet til ulvene når jeg faktisk ble mor. Husker hvor ufattelig nervøs jeg var på sykehuset, når sykepleieren ba meg om å bade og skifte på han. Jeg var så nervøs, og sa "JEG?! Jamen jeg har jo aldri gjort det før. Jeg kommer jo til å ødelegge han!". 
Heldigvis er de på sykehuset veldig flink å lære bort. Og jeg reiste heller ikke hjem før jeg følte meg helt trygg på bleieskift, mating og bading. 

Og for å ikke glemme denne grusomme ammetåka! Jeg har alltid vært veldig fjern og vimsete. Men nå er det altså hakke verre. Nå er jeg faktisk nødt til å skrive lapper, og henge dem rundt om i leiligheta. 
Ting som:
"Husk å tømme søpla!" 
"På tide å støvsuge" 
"Oppvaskmaskinen må tømmes"
"Har du huska å vaske klær?" 
Og handlelista? Skjønner egentlig ikke poenget med den, for jeg glemmer å handle mye av det som står på den også. Haha! 



Men det og være mamma, kunne jeg aldri byttet bort. Jeg vet jeg er god. For MJ mangler ingen ting. Han har en kommode og et skap fult med klær, gangen er overfylt med ytterklær og sko og dresser og ullklær og luer i alle størrelser og varianter. Han sulter aldri og bleia skiftes ofte. Vi har det fint, vi to. Det er tungt å være alene, men det er så absolutt verdt det! 

♥ Stine

Hva er du så forbanna redd for?

Hei fantastiske lesere! 

Nå skal jeg ta opp et ømt tema. Kan jeg egentlig kalle det ømt? Men dette er altså noe som gjør meg så utrolig forbanna til tider. Jeg blir sint, frustrert og tørker mine modige tårer titt og ofte. Er det noe jeg ikke helt klarer å forstå, så er det fremmedhatet. Og da spesielt mot de som flykter. Hvordan kan man være så kald, ja rett og slett slem, mot mennesker som har forlatt alt de hadde? Forlatt hjem, mistet en søster, en mor eller en bestefar. Mistet butikken de drev. Mistet frisørsalongen. Alt er sprengt til helvete, for å si det mildt. De flykter, med livet på spill. De ofrer livene sine, for å komme i trygghet. De mister gjerne familien sin på turen. 
Du kan jo bare selv forestille deg at det plutselig en dag smeller på hjemplassen din. Barnehagen til sønnen din står i flammer. Klesbutikken din er sprengt. Det eneste som står igjen av huset deres, er grunnmuren- som ikke er hel, engang. Du tar det du har igjen, tar barnet ditt under armen og flykter. Hopper i en båt, en du kanskje har måtte pule deg til. Dere har ikke flytevester, så dere risikerer livene deres for å få dere over havet. Og når du endelig kommer i sikkerhet, blir du møtt med hat. Avisoppslag på avisoppslag om at sånne som deg må ut av landet, helst sendes tilbake hvor du kom fra. Det er på nyhetene at dere er lykkejegere, at alle som kommer er det. Og alle bør helst bli sendt hjem igjen..

Som de aller aller fleste oppegående mennesker vet, så strømmer det inn med flyktninger til Norge. Mange har reist en evig lang tur, kun for å komme i trygge hender. Og likevel blir de møtt med hat. Hat, vold, rasisme og det som verre er. Ja, det er lov å være skeptisk. Og det skal du være. 
Så klart det er en del lykkejegere som også kommer. Mennesker som har bodd i for eksempel Russland. De ser muligheten nå til å få komme inn til Norge, få asyl, utdanne seg gratis og kanskje en dag til og med stifte familie. Ja, det er mange lykkejegere. 
MEN, her er det et forbanna stort men også. Tror du en liten jente på knappe året, er en lykkejeger? Tror du gutten som kun kommer i ført en te-skjorte og en sliten bukse, er lykkejeger? Tror du moren som fødte barnet sitt i en båt på vei over havet, er en lykkejeger? Det er familier, enslige, gamle, unge som forlater alt de eier og har. Alt som ikke er sprengt i fillebiter. De tar med seg det lille som er igjen, og setter over havet. 



Det er kvinner som er blitt seksuelt misbrukt, kun for å kunne betale for denne båtturen over. Det er menn som er sexleketøy for disse menneskesmuglerne, så de har en mulighet til å komme i sikkerhet.. Familier ofrer det lille de har igjen, for å komme i trygghet. Og fremdeles møter de et samfunn med så mye fremmedhat. La meg bare si at når andre verdenskrig var, så rømte nordmenn. Nordmenn trengte hjelp, og det var flere land som snudde livene sine på hodet for å hjelpe. Hvorfor tror du det finnes tv-programmer som handler om amerikanere som søker etter sin norske familie? Jo, fordi familien har rømt til Amerika under WW2. Mange returnerte aldri til Norge når krigen var over, men mange gjorde også det. 


Det er også mange som sier at det kun kommer menn. Men det er av den enkle grunn at menn sitter ytterst, så kvinner og barn får sitte i midten! 

De kom over i båter stappefull. Båtene tok inn vann, flere falt utfor og flere frøs ihjel på grunn av vannet båten har tatt inn. 
Det er familier som søker kirkeasyl for de er så redd for å bli sendt tilbake. Der er kvinner og menn som ser ekteskap med en nordmann som "eneste" løsning, for at de ikke skal bli sendt tilbake. Det finnes ingenting å komme hjem til, for dem. Alt er lagt i ruiner. Og med et raskt googlesøk, så ser du det like fort selv også! 

Jeg kan ærlig innrømme at jeg har vært veldig skeptisk til denne flyktningestrømmen. Og da mamma faktisk tok permisjon fra jobben, for å jobbe på ett akuttmottak trodde jeg hun hadde klikket totalt. Men dette var fordi det var fremmed. Man er som regel redd og skeptisk for fremmede ting. Og jeg var redd på grunn av alt jeg har lest på nett eller sett i nyhetene. Der kommer kun den mørke siden fram. At alle muslimer voldtar jenter. At alle muslimer kommer å "stjeler" jobbene våre, som vi egentlig ikke vil ha. At muslimer snylter NAV og så videre. Lista er lang. 
Men for det første, ikke ALLE som kommer- er muslimer! Og når det er sagt, så har faktisk muslimer et annet syn på kvinner enn det menn fra Skandinavia har. Muslimske damer går rundt i hijab, viser ikke legger, viser ikke armer eller hud generelt. Så klart de blir "forstyrra" eller "forvirra" når de plutselig kommer inn i et samfunn for folk rett og slett ikke skjønner å kle på seg. Selv om gradestokken viser så mye som -20! 
Hvordan tror du en nordmann reagerer på en halv-naken dame, når han har vært på flukt, ikke hatt sex eller tømt seg på flere uker og kanskje måneder? 
Såpass kan jeg si, at når jeg har vært på fest og ute på "byen" så er det disse overkåte nordmennene som tar seg frihet til å bare forsyne seg.

I vinter har jeg blitt kjent med mange flyktninger. Siden mamma har jobbet på to mottak i det siste, så har jeg også vært rundt der en del. Og ja, du kan bli stirra på og det er helt åpenlyst at de snakker om deg. Men, de har aldri lagt en finger på meg. Hverken på meg, eller gutten min. Jeg har aldri følt meg så respektert før. Aldri har noen vært så ufattelig hyggelig og snill. De viser takknemlighet på et helt annet nivå enn det vi nordmenn gjør. De er så glade for å faktisk få være trygge, at de har mulighet til å begynne på nytt. Det er kvinner som er så hyggelige at halve kunne vært nok. Barn som smiler, tegner og prøver å kommunisere selv om dere ikke forstår hverandre. Familier som allerede lager mat til gjerne 40 stykker allerede, spør om du også vil ha en porsjon. Og bare så det er sagt, det er ikke småe porsjoner som blir servert. 
Jeg feiret faktisk jul på asylmottaket, med mamma og sønnen min. Og jeg kunne levd en hel uke på all risen jeg fikk til porsjonen min. De har så "lite" men samtidig har de det største giverhjertet jeg noen gang har vært borti. 

Det er også flere som reagerer på at de har de nyeste iPhonene på markede. Merkeklær, dyre jakker, klokker og sko. Og til det trengs kun logisk tankegang. 
En flybillett fra Finnmark og sørover er dyrt, du må fort punge ut 4-7tusen for én vei. Du velger så klart en tur du har råd til, så enkelt er det. De fattigste har klart å flykte til de nærmeste landene, for det er det de har hatt råd til. Mens de som har litt mer å rutte med, de kan faktisk reise så langt de vil for å føle seg tryggere. Her er det snakk om høyt utdannede leger, lærere, frisører, kokker og lista er evig lang. Det er veldig logisk egentlig, er det ikke? Du drar ikke på en reise du ikke har råd til. Derfor ser dere "snyltere" med iPhone 6 og en Canada Goose.
Og grunnen til at de som jobber på disse mottakene spør etter klær til flyktningene, er at i Syria, Irak, Afghanistan osv, så er det faktisk ikke så forbanna kaldt som oppe i Finnmark. De reiser med t-skjorter og sandaler. Så klart de har behov for vinterklær de også, akkurat som Ola Nordmann har. 

Poenget mitt er at du ikke skal ta alle "muslimer" under en kam. For det er for det første ikke alle som ér muslimer. For det andre, siden ÉN muslim voldtar eller dreper, så gjør faktisk ikke alle det. Hvis du snur om tankegangen litt, så ser du poenget mitt. Tror ikke du hadde blitt så veldig fornøyd om en mann fra Irak skulle sammenlignet hele Norge, med Breivik og det som skjedde i Oslo og på Utøya. Du hadde ikke blitt fornøyd? Ikke det? Nei tenkte meg det. 



Ja, du skal være skeptisk. Skeptisk er bra. Men kutt ut all hatet. Ta deg tid til å bli kjent med menneskene som kommer til byen eller bygda di. Ta deg tid til å høre historier. Ta deg tid til å hjelpe. Mitt lille råd til dere som leser dette, er at dere skal melde dere som frivillige. Enten for en dag, en uke, eller kanskje en måned. Jeg lover, at dere får ett helt annet syn på hele situasjonen.  



Hva er du så forbanna redd for? Hadde det vært naboen din som trengte hjelp så hadde du hjulpet til uten å nøle. Hvorfor skal det være så vanskelig nå, når det er snakk om annen religion, hudfarge og land?

En fantastisk start på dagen

Hei søte dere! 

Hvordan har dagen deres vært så langt? Min har vært helt fantastisk. Jeg har endelig begynt å få rutiner på plass, både på meg selv og på Miika (sønnen min). Vi legger oss tidlig, og står opp tidlig igjen. Utrolig deilig å få med seg hele dagen, og i hvertfall deilig å se dagslys mens det fremdeles er lyst! 
I Finnmark er det mørketid, og den varer i noe som føles en hel evighet. Det begynner å bli mørkt på høsten, rundt September/Oktober. Og når den første snøen legger seg, i rundt midten av November, så er det mørkt så og si døgnet rundt. Nå i midten av Januar derimot, så begynner det å bli lysere.
Sola har snudd, hvis det sier dere noe! :-)  Og når jeg får med meg litt dagslys, så får jeg ny livsgnist igjen. Haha, høres jo veldig dramatisk ut. Men jeg går helt i koma fra November til Januar, og våkner til liv igjen rundt midten av måneden. 

Nå ble det utrolig mye babling, og sporet egentlig litt av fra det jeg skulle skrive om. 
Sliter du med å få i deg frokost eller lunsj? Jeg personlig hater å måtte tygge noe, når jeg nettopp har stått opp. Og hvis jeg bare kan drikke noe, og faktisk bli mett- så er jeg mer enn fornøyd. 
Dermed har jeg tenkt å gi dere ett lite tips! Jeg lager meg en god og sunn shake på morgenen, pluss at jeg tar litt kosttilskudd fra Forever Living. Jeg er forhandler, men det skal jeg ikke snakke om nå. Det kan jeg eventuelt snakke om en annen gang. 

Dette lagde jeg til lunsj i dag, da. Men kan fint drikkes til frokost, lunsj, mellommåltid... Kjempe godt! 





Først finner du fram alt du trenger. Til shaken bruker jeg melk, forever ultra shake, forever fiber, banan, kanel og isbiter. Jeg drikker også aloe vera gel, argi+ og tar lean tabletter. 
Aloe Vera Gel og Argi+ mixer jeg sammen, og shotter det. Skylder ned med vann. Holder energinivået oppe hele dagen, noe en alenemor trenger masse av! I tillegg til det tar jeg to lean tabletter på morgenen, for å holde blodsukkernivået i sjakk. Slik at jeg ikke går å småspiser hele dagen. 

Hvordan lager jeg shake? Jo det skal jeg fortelle dere, følg med nedover:



Først tar jeg 3dl melk. Det er akkurat det samme hvordan melk du velger. Jeg har laktoseintoleranse, derfor velger jeg laktosefri. Etter det tar jeg en måleskje med shakepulveret. 



Etter det tar jeg en pose med fiber, og heller det oppi blandingen.



En banan også. Fiberet og bananen gjør at shaken blir tykkere.



For at den skal være kald, tar jeg tre-fire isbiter.



Litt kanel, for smakens skyld.



Kjører det i blenderen til alt er knust og ordentlig sammenblandet. 





Og tadaa! En super god frokost, eller lunsj. Siden dette var lunsjen min i dag, så tok jeg i tillegg litt nøtter, for å fylle på litt ekstra i magen.

Hva syns dere om slike innlegg? Skal jeg fortsette med det, eller var det totalt uinteressant? :-) 

♥ Stine

Nytt år, nye muligheter

Guess who's back! 
Etter mye om og men, og innspill fra faste lesere- så har jeg valgt å komme tilbake til blogg.no. Og jeg har mye på hjertet, og mange nye blogg-idéer i hodet! Nytt år, nye muligheter. Er det ikke det dem sier? 
Jeg har ikke tenkt å ønske dere ett godt nyttår, for nå er vi såpass langt ute i Januar at jeg regner med at dere er godt i gang med nyttårsforsetter? I år har jeg kun ett, og det er at jeg skal være den beste mammaen jeg kan være, for sønnen min. 

Som sagt så har jeg mange nye idéer på lur. Men jeg tar fremdeles imot tips fra dere. Så hva er det dere ønsker å lese om? Skal prøve å ikke la bloggen bli en fullstendig mammablogg, for jeg mener bloggNorge har nok av dem. Jeg har en del ferdige innlegg som bare venter på å bli postet, få følg med! :-) 
Kanskje dere vil ha en oppsummering? Eller vil dere vite hvordan graviditet/fødsel var? Se hvordan jeg har det i leiligheta..? Hyl ut, så skal jeg nok klare å lappe sammen ett innlegg eller to. 



Satser på å få lagt ut ihvertfall ett innlegg om dagen. På dager jeg har mulighet, vil det jo så klart komme flere. Skal også prøve å bli mye flinkere til å drasse med meg kameraet så jeg har fine og klare bilder å vise fram til dere. Er det noe jeg selv hater på blogger, er det mobilbilder og uklare bilder.
Og nå som sola snart kommer tilbake til Finnmark, og det endelig begynner å bli lysere ute- så har jeg ingen unnskyldning til å sitte inne og ikke gjøre noe! Elsker å være ute nå, og får masse ny energi. Henter også ny inspirasjon til nye innlegg mens jeg lufter både meg selv og ungen. På en liten gåtur i butikken, har jeg planlagt fire nye blogginnlegg. Hehe, så dere får følge med!
Nå derimot er det tid for dagens første hvil på gutten, og jeg skal ordne meg litt lunsj. Så vi blogges senere (forhåpentligvis)! 

♥ Stine

Stine Ericsson Anti. 20år .Norge, Finnmark, Lakselv. Alenemor. Reindriftssame. Hus og hjem



Søkefelt


hits